En moralsk relativist er en person som mener at det ikke finnes noe som er objektivt og allmenngyldig rett og galt. Her får du 7 ting du ikke kan gjøre som en moralsk relativist.
Av Greg Koukl, leder av Stand to Reason.
OK? Du har bestemt deg for å bli moralsk relativist? Så bra for deg! Hva kan være bedre enn å gjøre det som føles riktig? Hva kan være verre enn å bli fortalt hva du bør og ikke bør gjøre?
Dessuten er det en av de enkleste livsfilosofiene å leve etter: Det er bare å la alle andre være i fred, og kreve at de gjør det samme overfor deg. Så trenger du aldri mer å bekymre deg for om handlingene dine er riktige eller gale. For alt er jo egentlig relativt, ikke sant?
Det er faktisk bare sju ting du ikke kan gjøre som moralsk relativist. Bare følg reglene nedenfor, så er du for alltid fri fra allmenngyldige sannheter og moral!
Regel nr. 1: Relativister kan ikke anklage andre for å ha gjort noe galt
Relativisme gjør det umulig å kritisere andres oppførsel, fordi relativismen til syvende og sist benekter at det finnes noe slikt som galt og urett. Med andre ord, hvis du mener at moral er et spørsmål om personlig definisjon, kan du aldri mer dømme andres handlinger. Relativister kan ikke engang protestere mot rasisme på moralsk grunnlag.
Når alt kommer til alt, hva slags mening gir utsagnet «Apartheid er galt!» når den uttales av noen som ikke tror på rett og galt? Hva er begrunnelsen for å gripe inn? I hvert fall ikke menneskerettighetene, for rettigheter finnes ikke. Relativismen er den ultimate pro-choice-posisjonen fordi den aksepterer alle personlige valg – også valget å være rasist.
Regel nr. 2: Relativister kan ikke klage over det ondes problem
At det finnes ondskap i verden, er en av de vanligste innvendingene mot Guds eksistens. Argumentet er at hvis Gud var absolutt mektig og til syvende og sist god, ville han ta seg av det onde.
Men siden det finnes ondskap, må ett av flere scenarier være sant, for eksempel disse: Gud er for svak til å bekjempe det onde, Gud er for ondskapsfull til å bry seg om det onde, eller Gud eksisterer rett og slett ikke.
For å fremme noen av argumentene om det ondes problem, må man selvsagt også tro på ondskap, noe relativister ikke kan gjøre. Faktisk er det ingenting som kan kalles ondt – ikke engang Holocaust – fordi det ville være å bekrefte en slags moralsk standard.
Regel nr. 3: Relativister kan ikke plassere skyld eller akseptere ros
Begrepene ros og kritikk er fullstendig meningsløse i relativismen, ettersom det ikke finnes noen moralsk standard som kan brukes til å bedømme om noe bør applauderes eller fordømmes.
Uten absolutter er ingenting i siste instans dårlig, beklagelig, tragisk eller kritikkverdig. Det er heller ikke noe som i siste instans er godt, hederlig, edelt eller prisverdig. Alt er fortapt i en skumringssone av moralsk intethet.
De som påberoper seg å være relativister, er nesten alltid inkonsekvente her (de vil unngå skyld, men aksepterer gjerne ros), så vær forsiktig!
Regel nr. 4: Relativister kan ikke hevde at noe er urettferdig eller urimelig
I relativismen er rettferdighet og rimelighet to begreper som ikke gir noen som helst mening. For det første har ordene i seg selv ingen mening; begge antyder at mennesker fortjener lik behandling basert på en ekstern standard for hva som er rett, og som jeg allerede har sagt flere ganger, kan relativister ikke tro på rett og galt.
For det andre finnes det ikke noe slikt som skyld. Rettferdighet innebærer å straffe dem som er skyldige, og skyld er avhengig av klanderverdighet, som, som jeg også allerede har bevist, ikke kan eksistere.
Regel nr. 5: Relativister kan ikke forbedre moralen sin
Med relativisme er moralsk forbedring umulig. Relativister kan riktignok endre sin personlige etikk, men de kan aldri bli moralske mennesker. Moralske reformer forutsetter en eller annen form for objektiv atferdsregel som en standard å strekke seg etter.
Men det er nettopp denne regelen relativistene fornekter. Hvis det ikke finnes noen bedre måte, kan det heller ikke skje noen forbedring.
Ikke bare det, men det finnes heller ingen motivasjon til å forbedre seg. Relativismen ødelegger den moralske impulsen som får folk til å heve seg over seg selv, fordi det ikke finnes noe «over» å heve seg til.
Hvorfor skulle du endre moralsk ståsted hvis det du har nå, tjener dine egne interesser og føles bra for øyeblikket?
Regel nr. 6: Relativister kan ikke føre meningsfulle moralske diskusjoner
Relativisme gjør det umulig å diskutere moral. Hva er det å snakke om?
En etisk diskusjon går ut på å sammenligne fordelene ved ett syn med fordelene ved et annet for å finne ut hva som er best. Men hvis moralen er helt og holdent relativ og alle synspunkter er like gyldige, er det ingen måte å tenke på som er bedre enn noen annen.
Ingen moralske standpunkter kan vurderes som adekvate eller mangelfulle, urimelige, uakseptable eller til og med barbariske.
Faktisk er det slik at hvis etiske tvister bare gir mening når moralen er objektiv, kan relativismen bare leves ut i taushet. Du kan ikke engang si: «Det er galt å påtvinge andre din egen moral.»
Regel nr. 7: Relativister kan ikke fremme forpliktelsen til toleranse
Endelig finnes det ingen toleranse i relativismen, fordi den moralske forpliktelsen til å være tolerant bryter med reglene.
Toleranseprinsippet regnes ofte som en av relativismens viktigste dyder. Moral er individuelt, og derfor bør vi tolerere andres synspunkter ved ikke å dømme deres atferd og holdninger. Men det burde være åpenbart at dette prinsippet ikke holder mål.
Hvis det ikke finnes noen moralske regler, kan det heller ikke finnes noen regel som krever toleranse som moralsk prinsipp.
Hvis det ikke finnes noen moralske absolutter, hvorfor skulle man da i det hele tatt være tolerant?
Hvorfor ikke påtvinge andre din egen moral hvis det er i din egeninteresse, og din personlige etikk tillater det? Bare pass på at du ikke snakker når du gjør det.
Teksten ble opprinnelig publisert på Salvo Mag, og er publisert på norsk med tillatelse fra redaksjonen.