Er det en rettighet å få barn? Mulighetene til assistert befruktning gjør spørsmålet svært aktuelt. I denne artikkelen kan du lese om konsekvensene av assistert befruktning og hvordan barn lider når voksnes ønsker går foran barns behov.

“Hvis jeg ikke finner meg en partner innen et par år, vil jeg få barn selv.” 

Vi satt på kontoret og snakket om familie og fremtid. En kvinne med kristen bekjennelse som snart fylte 30 år var tydelig på hva som var et av de store målene i livet: Å få egne barn. 

Det er ikke alltid så lett å finne den rette. Mange leter i årevis, noen har såre brudd bak seg, og den biologiske klokken til kvinner tikker. Når man runder 30 føler mange at det ikke bare er grunn til å feire. 

Epidemien av barnløse

I en svært populær podcast-episode snakker Jordan B. Peterson og Stephen J. Shaw om den epidemien det er at mange som ønsker det, ikke får barn. 

De diskuterer flere grunner til epidemien: Mange gifter seg sent og velger utdannelse og karriere først, mens noen par ikke kan få barn sammen. For flere kvinner oppleves situasjonen som spesielt prekær. Noen har jobbet hardt for å få en lang og god utdannelse. Deretter fulgte flere år dedikert til karrieren for å komme opp og frem. 

For andre handlet barnløsheten om at den andre ikke ville ha barn, eller at det ble brudd med den man trodde man skulle få barn med.

Hva som enn er situasjonen, er det vanskelig å ikke ha medfølelse. Å få barn oppleves for mange svært meningsfullt, og barn og eventuelt barnebarn er noen man normalt har med seg resten av livet. I barn og eventuelle barnebarn kan man se noe av seg selv, man kan knytte sterke bånd, få gode minner sammen og lære dem noe av det man selv synes er viktig i livet. 

Med tanke på hvor meningsfullt det kan være å få barn, og hvor sterkt ønske mange har om å få barn, blir det da ikke naturlig å støtte alle som vil få barn, uavhengig av hvordan?

Bør enslige kunne bestille barn?

Vi er i en situasjon i dag der både menn og kvinner som er ufrivillig barnløse, ofte likevel kan få barn. Dette kan skje gjennom eggdonasjon, sæddonasjon eller surrogati. Der det finnes juridiske begrensninger, kan disse likevel unngås ved å reise til et annet land der det er tillatt.

Det er veldig forståelig at enslige ønsker seg barn. Men er det rett?

Se for deg at du ikke kjenner faren din, og aldri vil få mulighet til å kjenne ham. Han ble ikke drept, han er bare ikke der. For du ble bestilt. For noen tusen kroner var det en ukjent mann som ga sæden sin til en organisasjon. Organisasjonen ga det videre til moren din. Slik ble du til.

Du er lykkelig for å være til, og for å være ønsket. Men du skulle ikke ønske at det skjedde på den måten. Du skulle ønske at du kjente faren din, at faren din kjente deg, og at han var en del av ditt liv. 

I stedet ble du helt bevisst laget på en måte som ekskluderte faren din fra livet ditt.

Mange føler på akkurat dette. Serier som DNA-jegerane viser hvor tøft det har vært for mange å ikke vite hvem ens mor eller far er. 

Hva forskning sier om barn som er blitt til ved assistert befruktning

Mange vet ikke at de er blitt til ved assistert befruktning, fordi forelderen eller foreldrene ikke har fortalt om det. Det finnes likevel noen få større studier som har vist hvordan det går med barn som er blitt til ved assistert befruktning. 

Barn som er blitt til ved sæddonasjon har større sjansen for å oppleve:

• Store utfordringer med sin opprinnelse og identitet.
• Familierelasjoner som ofte er preget av forvirring, spenning og følelse av at man har mistet noe.
• Skilsmisse og flere store endringer i opprinnelsesfamilien.
• Utfordringer med alvorlige negative konsekvenser, som kriminalitet, avhengighet og depresjon.

Stacy Manning og Katy Faust skriver:

“Hvis biologi ikke betyr noe og foreldre bare blir definert som folk som oppdrar et barn, hvorfor opplever da donorbarn store utfordringer med tanke på sin opprinnelse og identitet?”

Biologi betyr tydeligvis noe. Og vi bør ikke legge opp til et samfunn der barn ikke kjenner sine biologiske foreldre.

Hva barn som er blitt ved assistert befruktning, selv sier

Forskningen er altså klar på at barn som er blitt til ved assistert befruktning, har dårligere sjanser i livet. Husk samtidig at dette ikke bare er tall; dette er virkelig mennesker med virkelige historier. 

Så hva forteller de selv om hvordan det oppleves å ha blitt til ved assistert befruktning, og dermed ikke kjenne begge sine foreldre?

Det er vanskelig å snakke med familien om sorgen

En del av smerten i dette er at mange barn som er blitt til ved assistert befruktning, har vanskelig for å snakke med familien om de vonde følelsene. En kvinne som er blitt til ved assistert befruktning, sier følgende om det å snakke med sin egen mor om hvordan hun ble til:

“Hvorfor snakker du ikke bare med moren din om det?” spør de. Jeg skjelver av frykt. Hvordan setter du deg ned for å snakke med noen og sier at de ikke er nok “familie” for deg? “Det vil knuse henne”, svarer jeg. Det å la henne forstå at hennes ubetingede kjærlighet etterlot meg ulykkelig og ufullstendig, ville være ødeleggende for henne.”

Flere av de som har blitt til ved assistert befruktning, forteller at de er glade for å være til, men ikke for måten det skjedde på:

“Jeg er blitt til ved assistert befruktning, jeg er glad for å være i live, men jeg ville ikke ha ønsket dette for min verste fiende i løpet av en million år. Jeg ville ha en far. Jeg hadde aldri en far. Jeg fortalte det aldri til min mor, slik at hun skulle være lykkelig. I 18 år. Å fortelle det var ingen vellykket prosess. Hun er fortsatt ulykkelig …”

Kan ende opp i ubevisst incest

Å få barn ved å bruke sæden til en ukjent mann gjør ikke bare barn farløse. Det fører også til at man kan ende opp med å gifte seg med et nært familiemedlem, uten å vite det. En kvinne som er blitt til ved sæddonasjon, kan for eksempel, uten å vite det, møte en annen mann som er sønn til sæddonoren, altså hennes halvbror. 

Som om livet ikke var komplisert nok fra før av. En kvinne sier:

“… Jeg vet ikke om jeg dater broren min, eller min egen far! Hvorfor vil folk gjøre dette mot noen? Det er et spørsmål jeg stiller hver dag.”

At konsekvensene av sæddonasjon kan være at man gifter seg med sin egen halvbror uten å vite det, burde være mer enn god nok grunn til å innse at sæddonasjon ikke er en god idé. Vi kan ofte vurdere om noe er godt eller dårlig ut fra fruktene eller konsekvensene som blir resultatet. 

Her kan alså konsekvensene bli ubevisst incest. Får man barn med sin egen halvbror, er sjansen stor for at barnet har utviklingsskader som følge av mangel på genetisk variasjon.

Incest og ekteskap mellom søsken er ulovlig etter norsk lov. Assistert befruktning legger derimot opp til at dette kan skje uten at man vet det selv.

Du kan aldri vite hvor mange søsken du har

For noen kan også konsekvensene bli at man aldri vet hvor mange søsken man egentlig har. En TV2-reportasje forteller om Øystein Tandberg, som jevnlig oppdager flere og flere som er hans halvsøsken. 

Er man blitt til ved surrogati, sæd- eller eggdonasjon, vet man altså aldri hvor mange søsken man egentlig har. Og man kan hele tiden oppdage flere.

Å være imot assistert befruktning er ikke ubarmhjertig

Det er mulig å fremstille kritikk av assistert befruktning som at man vil hindre noen i få barn. Men det blir litt som å hevde at noen som river et barn ut fra flammene, er voldelig. Det kan kanskje virke ubarmhjertig å være imot assistert befruktning, men det handler om å unngå en virkelig smerte. 

Å være kritisk til assistert befruktning handler om å være for at barn skal ha rett til å kjenne, og leve med sin far og mor. 

I uvanlige tilfeller kan ens mamma eller pappa dø når man er barn, men alle innser at en slik situasjon er både trist og uønsket. I tilfellet med assistert befruktning legger man opp til at en av de biologiske foreldrene skal være “som død” for barnet. Altså helt borte fra livet. 

Et barn som opplever at mor eller far dør, kan kjenne på dette som traumatisk. Likevel har barnet ofte minner om den avdøde. Barnet kan vite at det var elsket og at både mor og far ønsket å være nær. 

Et barn som er blitt til ved assistert befruktning, har ikke slike minner og vet ikke at begge foreldrene elsket henne eller ham og ville bruke tid med barnet.

Å bestille barn fører til planlagt farløshet eller planlagt morløshet. Barn er ikke en rettighet. Barn er en gave.

Hva med par som ikke kan få barn?

10-15 % av alle par kan ikke få barn naturlig. Noen vil da prøve å få barn ved hjelp av eggdonasjon eller sæddonasjon. Selv om barnet da kan vokse opp med to voksne som kan fungere som foreldre, er det heller ikke uproblematisk å få barn på denne måten. 

For da er det bare den ene som blir biologisk forelder. Den andre blir ikke det. Barnet som blir til, har da en annen biologisk forelder som han eller hun ikke vet hvem er. 

Barns rettigheter går foran voksnes ønsker

For par som ikke kan få barn, eller enslige som ønsker barn, og ikke er sammen med noen, er det veldig forståelig at man kjenner på en sorg og en smerte. Livet blir ikke alltid slik man skulle ønske eller håpe på.

Å være imot assistert befruktning handler ikke om å ikke ha medfølelse eller ønske det beste for de som er i en slik situasjon. Å være imot assistert befruktning handler derimot om at barns rettigheter skal gå foran voksnes ønsker.

Det er viktigere at barn har rett på å vokse opp med sine biologiske foreldre enn at én eller to voksne skal få oppfylt ønsket sitt om å få barn. Det er ikke rett å legge opp til å bestille et barn. Disse barna har i tillegg har statistisk stor sjanse for å oppleve stor sorg og smerte. Alt på grunn av måten det ble til på. 

For barn er ikke en rettighet, barn er en gave.