Historien til Erin Brewer kan illustrere hvorfor flere opplever enkelte kjønnsdysfori. Denne historien er verdt å lese, fordi den kaster lys over hvorfor flere og flere sier at de ikke har det bra i sitt biologiske kjønn. De snakker om å «bytte kjønn». Alle har sin egen historie, men ofte ligger det mye bak som kan være med på å forklare det vi kaller kjønnsdysfori.
Ikke alle som kjenner på dette, har en tilsvarende historie. Men å bli kjent med andres historie kan gjøre at vi bedre forstår mennesker som kjenner på det samme..
En vanskelig start på livet
Da Erin var fire år gammel, skilte foreldrene seg. To år senere, da hun var seks år, opplevde hun et forferdelig overgrep av to menn utenfor skolen sin. Broren hennes var også til stede, men han ble ikke tatt.
Denne opplevelsen var viktig for hennes kjønnsforståelse: Hun begynte å tro at hvis hun hadde vært en gutt, hadde hun ikke opplevd overgrepet. Dermed klippet hun håret og begynte å gå med brorens klær.
De fleste med kjønnsdysfori (misnøye/ubehag ved kroppen sin) har nok ikke opplevd overgrep, som Erin. Men det er vanlig at mange opplever forskjellige typer hendelser som traumatiske, eller opplever noe annet i livet som vanskelig. Som mennesker ønsker vi å finne årsaker til det som skjer med oss, også det vonde. Én årsaksforklaring som noen da kan komme med, er å tenke: “Dette skjer fordi jeg er gutt/jente.” Man skylder på sitt biologiske kjønn.
Hvis man i tillegg ikke føler at man passer inn i guttegjengen som gutt, eller blant jentene som jente, kan det føles som at det gir god mening å tenke at man er “født i feil kropp”. En gutt kan ha andre interesser enn det de fleste gutter har, og oppleve at han går bedre sammen med jenter. På samme måte kan det være for noen jenter.
Ser man også at andre snakker om at de er født i feil kropp, f.eks. på sosiale medier, kan denne holdningen “smitte” over. Uansett hva som er ens egen bakgrunn, er én ting klart: Å forsøke å forandre på den biologiske virkeligheten hjelper ikke, noe Erin også fikk erfare.
Hun lengtet etter trygghet og kjærlighet
Spesielt skilsmissen og farens manglende kjærlighet preget Erin sterkt. Hun forteller,
Jeg lengtet etter min fars oppmerksomhet. Fortsatt preger det meg. Jeg følte meg aldri elsket av ham. Mye av det var fordi jeg følte at skilsmissen var min feil. I hodet mitt følte jeg at hvis jeg hadde vært en sønn, hvis jeg hadde vært en god gutt, så ville han ha blitt med moren min.”
Mange barn og unge som opplever skilsmisse føler at bruddet mellom mor og far var deres feil. Et brudd i en relasjon som skulle vært trygg og stabil, skaper usikkerhet og forvirring for mange. Da kan noen barn lete etter feil hos seg selv som de klandrer seg selv for, noe som kan prege ens egen identitet helt inn i livet som voksen.
“Seksuell frihet” ga ikke en lykkelig barndom
Erin bodde sammen med moren etter skilsmissen, og hjemmet var preget av et ideal om seksuell frihet:
“Jeg vokste opp i en familie som blir promotert som “sex-positiv” nå, og sex skjedde i hjemmet mitt. Ikke bare mellom min mor og min stefar, men også mellom min mor og andre menn, og min stefar og andre menn. Så det var en veldig seksualisert kultur å vokse opp i. Jeg tror de kalte det et ‘åpent ekteskap’. Det var ikke et godt sted for et barn å vokse opp i.”
Noen tror at “seksuell frihet” bidrar til økt lykke, men mangel på forpliktelse har bevisbare negative konsekvenser både for voksne og barn. For mange barn øker dette bare usikkerheten når man egentlig skulle opplevd trygghet i sitt eget hjem.
Hun hatet kroppen sin
Erin måtte altså takle overgrepet hun hadde opplevd, skilsmissen, mangelen på farskjærlighet og det ustabile hjemmet som morens liv bidro til. For henne ble konsekvensen hat mot seg selv og sin egen kropp:
“I mitt tilfelle hatet jeg kroppen min så mye at jeg gjorde farlige og skadelige ting. Når jeg børstet håret, startet jeg å slå meg selv med børsten fordi jeg hatet meg selv så mye.
Noen ganger mens jeg lekte ute, ble jeg så sint at jeg begynte å slå knyttneven mot skrittet fordi jeg følte kroppen bedro meg. Jeg følte at hvis jeg ikke hadde vært en jente, så ville ikke overgrepet ha skjedd.”
Hvilken hjelp er virkelig hjelp?
Det ble tydelig for moren og skolen at hun hadde problemer, og hun fikk snakke med en skolepsykolog. Og her er vi ved et avgjørende punkt i hennes, og i mange andres fortelling. Når man opplever at livet er så krevende at man erkjenner at man trenger hjelp, er det helt avgjørende hvilken hjelp man får. Det finnes hjelp som hjelper. og det finnes hjelp som bare ødelegger enda mer.
Erin Brewer var heldig og fikk oppleve en psykolog som blant annet oppmuntret henne og moren til å tenke positivt om det å være kvinne, og til å møte sterke og talentfulle kvinner. Hun ble plassert i en gruppe med andre som fikk hjelp til å kommunisere, og hun ble oppmuntret til å ikke fortsette å gå i brorens klær.
Da hun kom i puberteten begynte hun å innse at hun var og ble en kvinne.
“Jeg gikk bort fra min transidentitet da jeg kom i puberteten og erkjente, ‘Kroppen min er en kvinnekropp. Det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Ingen aksepterer at jeg er en gutt. Ingen regner meg som en gutt. Jeg kan like så gjerne akseptere at jeg er en jente.”
Ved å akseptere hvem hun var, tok hun et steg i retning av frihet. Men hva betyr det egentlig å være kvinne?
Fra kjønnsdysfori til pornoskuespiller
Hvis man først erkjenner at man er en kvinne, blir et aktuelt spørsmål: Hva er en kvinne? Ser du på mye av media og nettet i dag, kan du begynne å tro at å være kvinne er å være et sex-objekt. Erin forteller om hvordan dette førte henne inn i pornoindustrien:
“Det var ikke før jeg aksepterte Gud inn i livet mitt, at jeg var i stand til å akseptere meg selv som kvinne og elske meg selv. Denne mangelen på et sunt selvbilde var grunnen til at jeg kunne komme inn i pornografi. Hvis jeg hadde elsket meg selv, hadde jeg aldri blitt ledet inn i pornografien.
Dette henger sammen med min kjønnsdysfori. Det er fordi jeg hadde så mye hat for meg selv som kvinne at jeg følte meg atskilt fra meg selv som kvinne. Så da jeg begynte å akseptere meg selv som kvinne, betyr det at jeg vil bli seksualisert og objektivisert. Jeg aksepterte rollen som seksualisert og objektivisert kvinne. For å føle meg verdifull måtte jeg få den oppmerksomheten.»
Fra pornoskuespiller til Guds barn
Gjennom pornofilmer fikk Erin Brewer oppmerksomhet fra menn og følte seg verdifull. Men gradvis forstod hun at disse mennene ikke virkelig elsket henne, de ville bare ha kroppen hennes. Hun forstod at hun ble utnyttet, og at det ikke var dette hun var skapt for.
For Erin Brewer ble mørket i hennes tidligere liv et grunnlag for hennes livskall. Hun startet et arbeid for å hjelpe jenter og gutter til å forstå at de ikke er født i feil kropp, og hun gir i dag hjelp til foreldre med barn som opplever påtrengende transaktivister som vil inn i skolen for å fortelle barn at de kan være født i feil kropp.
Erin Brewer har skrevet flere bøker, og til nå er en av dem oversatt til norsk. Boken “Alltid Erin” er skrevet for familier med små barn for at flere kan forstå hvordan man kan møte mennesker med kjønnsdysfori. Erin har også skrevet boken “Parenting in a Transgender World”, som er en håndbok for familier som går litt dypere for å forstå begreper, taktikker, forskning og logiske feilslutninger som blir brukt i kjønnsdebatten.
Det finnes håp i mørket
Livet kan by på en rekke utfordringer. Du kan komme inn i et dypt mørke og føle at det ikke finnes en vei ut. Historien om Erin Brewer er bare en av mange som kan fortelle om frihet fra kjønnsdysfori, pornografi og andre ting som ødelegger for å leve det livet Gud har kalt deg til.
Gud kan helbrede, gi frihet, tilgivelse og en ny start, selv der du tenker at alt er ødelagt. Det er håp!