Den som endrer språket, endrer virkelighetsoppfatningen.
Språket er det vi hele tiden bruker, men sjeldent tenker over. Det er luften vi puster i. Kun noen sjeldne ganger stopper vi opp og tenker over hva vi puster inn og ut, og kun noen sjeldne ganger stopper vi opp for å tenke på hva vi tar inn og hva vi lar gå ut av språk.
Men om vi ikke tenker over hva vi tar inn av språk, og hva vi kommuniserer ut, blir vi som noen som puster inn og ut forurenset luft, uten å være klar over det. Slikt blir man ødelagt av.
Jeg tenker her ikke først og fremst på dårlig språk som banning og hatefulle ytringer. Med noen unntak, tror jeg de fleste av oss er bevisste på dette.
Det vi derimot ikke legger så lett merke til, er andre typer språkendringer. La oss se på noen eksempler.
1. Ord som pynter på virkeligheten
Noen ganger ønsker ikke vi mennesker å ta inn over oss hvor grusomt noen ting er. Da tyr vi gjerne til såkalte eufemismer – ord som forskjønner og omskriver og tar bort noe av brodden. Fosterdrap er én slik grusomhet som subtilt har blitt endret til abort, eller til og med “reproduktive rettigheter”.
Da livet åpenbart blir til ved unnfangelsen, er det å abortere det ufødte barnet utvilsomt drap. Men det høres så fælt ut. Spesielt med tanke på at dette skjer tusenvis av ganger i løpet av et år, bare i Norge. Så vi kaller det for noe annet.
Men et monster forblir et monster, uansett hvor mye vi forsøker å pynte på det.
- Les også: Bør vi fjerne reglene?
Noen ganger blir også skilsmisser pyntet på. Jeg har full forståelse for at noen ekteskap kan oppleves svært krevende, og jeg forstår også at man ikke ønsker eller trenger å brette ut om alt til alle. Likevel er det vanskelig å forstå når enkelte i forbindelse med at de velger å skille seg, bare snakker så positivt om hele situasjonen. “Vi er så gode venner!”, “Vi gir hverandre frihet”, og “Dette er ikke et nederlag” er noen av beskrivelsene som går igjen.
Da blir virkeligheten vanskelig å ta innover seg. For virkeligheten handler ofte ikke bare om løftebrudd, men også om manglende tilgivelse, manglende trofasthet, manglende evne til å jobbe med det som er vanskelig, og brutte familier og barn som må vokse opp uten begge sine biologiske foreldre som konsekvens.
Da er det bedre å være ærlig om at man har sviktet og brutt løftet.
2. Ord som blir redefinert
Andre ganger endrer folk på betydningen av ord.
“Hva er en kvinne?” spurte journalisten Matt Walsh i en svært omdiskutert dokumentar. Tidligere var dette et enkelt spørsmål. Ikke nå lenger.
Jeg husker at da jeg var yngre snakket en om at det også fantes tilfeller av menn som kunne bli gravide og føde. Jeg trodde først at han beskrev en medisinsk realitet jeg ikke kjente til. Så forstod jeg at påstanden ikke hadde noe med medisinske realiteter å gjøre. Den hadde derimot alt å gjøre med å redefinere ord.
- Les også: Pride – hva er det?
Et eksempel på å redefinere ord kommer fra en overskrift på TV2.no for en stund tilbake siden. “Her har han født: – Stolt mamma”, stod det, med et bilde under. “Han” kan tydeligvis føde og være mamma. At det å føde og være mamma er forbeholdt kvinner, blir ignorert fordi man har redefinert hva det vil si å være mann og kvinne.
Ingen stopper opp for å fortelle deg at de har endret betydningen av ord. Ingen sier, “Vent litt, jeg har nå begynt å kalle enhver biologisk kvinne som føler seg som en mann for ‘mann’.” Kjønn har fram til vår tid blitt definert ut fra hvordan mennesket er skapt i forhold til reproduksjon. De som produserer store kjønnsceller (eggceller), har vi kalt kvinner, de som produserer små kjønnsceller (sædceller), har vi kalt menn. Slik har måten vi biologisk er designet på, fått prege språket vårt.
Nå har i stedet noe så ustabilt og sårbart som følelser fått definisjonsmakten. Og knapt noen forteller deg om det. Endringen har kommet snikende, og har dermed også blitt vanskeligere å kritisere.
3. Nye ord kommer til
Siden 1998 har det bare i Norge blitt registrert over 2,3 millioner nye ord – og det bare i media. Nye ord beskriver ikke bare en ny virkelighet, de er med på å endre vår oppfatning av virkeligheten. Politikere er ofte mestre i slike ting. Professor i biologi, Kristian Gundersen, fikk frem dette i en artikkel i Aftenposten kalt Ut og stjele språket:
- En reform i høyere utdanning som handler om effektivitet ble kalt for “kvalitetsreformen”.
- En reform i politiet som skulle spare penger ble kalt for “nærpolitireform”, selv om den førte til mindre nærpoliti.
Transbevegelsen har også utviklet en rekke nye ord og begreper som de ønsker skal prege samfunnet, slik at samfunnet tenker som dem. Ifølge én aktivist i Aftenposten finnes det minst 53 nye ord og uttrykk du må ha kontroll på for å “fikse debatten om trans”. Kan du ikke disse ordene, som ofte reflekterer transbevegelsens kontroversielle virkelighetsoppfatning, står du altså i fare for å mislykkes i debatten om trans.
Vi trenger ikke å svelge alt av nye ord. Vi trenger å vurdere ordene kritisk før vi eventuelt tar dem i bruk. Reflekterer ordenene en rett virkelighetsforståelse, eller reflekterer de en fordreid og uholdbar virkelighetsoppfatning?
4. Det kan gå inflasjon i ord
Inflasjon handler normalt om at penger får mindre verdi. 1 millioner norske kroner var mer verdifullt før enn nå, for nå har både priser og lønn økt.
Det kan også gå inflasjon i ord. Ord kan miste sin verdi og egenart ved at det som før ikke var en del av ordet, nå blir en del av det.
Pass deg for språkforbrytelser
Et eksempel på at det går inflasjon i ord, er når det å bruke “feil pronomen” betyr at man begår en “språkforbrytelse”. Kjønnsforsker Elisabeth Stubberud hevder: “Når noen nekter å bruke rett pronomen, er det en form for voldsutøvelse.”
“Vold” er fysiske overgrep, som å slå eller sparke. Bruk av pronomen som “han eller “hun” handler om å referere til andre personer uten å bruke navnet deres. Sier man “han” om en kvinne eller jente, har man brukt feil pronomen, men dette kan skje den beste, som for eksempel når du ser en jentebaby i barnevogna, og spør hvor gammel han er. Det er selvfølgelig ikke vold å si “han” når du burde ha sagt “hun”.
Det transaktivister som Elisabeth Stubberurd nok er mer opptatt av, er når en kvinne som identifiserer seg som en mann, blir refererert til som “hun”. Man er fri til å identifisere seg som det motsatte av hvilket kjønn man er. Man kan ikke kreve at andre bruker motsatt pronomen av ens biologiske kjønn. De fleste av oss forstår kjønn som definert av biologi, ikke av følelser. Og vi må få lov til å gi uttrykk for dette.
Inflasjon er kategoriblanding
Inflasjon av ord er også en form for kategoriblanding. Vi mennesker er helt avhengig av å bruke kategorier for å opppleve at virkeligheten gir mening. Blander man sammen kategoriene, endrer man nødvendigvis på virkelighetsoppfatningen.
I vår tid går det også inflasjon i andre ord. Ta for eksempel ord som “trygg” og “trygghet”. Når studenter ved amerikanske universiteter krever “safe spaces”, og med det mener områder der de ikke møter andre meninger enn det de selv har, fremstiller de samtidig sine meningsmotstandere som utrygge, i lignende kategori som forbrytere. Og de fremstiller seg selv som skjøre snøflak som faller sammen ved første utfordring.
5. Metaforer og historiene vi forteller oss selv
Når virkeligheten kan fremstå abstrakt og kaotisk, trenger vi ofte å fremstille virkeligheten mer konkret. Da bruker vi gjerne metaforer (bildetale) for å beskrive hva som skjer. Metaforene gjør ting mer livsnært og farger tilværelsen med opplevelse av mening.
Når noen sier: “Du vant kampen mot alkoholen”, fremstiller vi alkoholen som en fiende vi er i krig mot. Hvis andres ord blir beskrevet som “oppgulp” forstår vi ordene som ekle og potensielt skadelige. Når vi sier: “Det argumentet kjøper jeg ikke!” fremstiller vi den andre som en (sleip) selger.
Metaforer er også viktig for å forme en større fortelling. Det er umulig å ikke leve som om man er en del av en større historie. Selv de som påstår at det ikke finnes noen større historie, som for eksempel postmodernister, forteller en historie. I det minste er utsagnet: “Det finnes ingen historie, alt er kaos”, en historie. I tillegg bruker også postmodernister metaforer hele tiden, som forutsetter en historie. Uten slike historier kunne de vanskelig ha fungert i samfunnet.
Også darwinister som sier at vi bare er et produkt av millioner av år med evolusjon, og at livet er en kamp for tilværelsen, forteller en historie. De liker gjerne å si at de bare holder seg til vitenskap, men de er historiefortellere. De kaller det “forskning”, men det er deres forsøk på å skape mening i tilværelsen. Deres historie handler om at de sterkeste kjører over de svakere, for å kunne spre genene sine videre.
Språk er makt
I George Orwells dystopiske roman 1984 tar myndighetene kontroll over språket, og gjør det til slutt umulig å tenke annerledes, fordi det ikke finnes ord for å uttrykke uenighet på.
Dersom språket i økende grad også blir utsatt for sensurering ved at enkeltord blir definert som “hatprat”, når “hat” åpenbart ikke er inne i bildet, er vi på vei inn i en slik dystopi. Blir det forbudt å bruke pronomenet “han” om en biologisk mann som kaller seg for en kvinne, gjør man det vanskeligere for mange av oss å uttrykke vår virkelighetsoppfatning på en troverdig måte.
Et av de mest legandariske medie-øyeblikkene i moderne tid var da journalisten Katy Newman spurte Jordan Peterson: “Hvorfor skal din rett til ytringsfrihet få forrang fremfor en transpersons rett til å ikke føle seg støtt?” Peterson sin første setning var spesielt tankevekkende: “Fordi for å kunne tenke, må du risikere å støte andre.”
Er man aldri villig til å tenke og si noe som støter andre, blir man også svært begrenset. Man vet ofte ikke hva som støter andre, og skal man garantere seg mot å støte andre, må man sensurere seg selv så kraftig at man ikke lenger er fri.
Ikke la andre få endre din virkelighetsforståelse ved å snike inn språkendringer du ikke blir bevisst på. Legg merke til hva som blir sagt (og ikke sagt). Språk er makt.
Denne teksten er også publisert på JesusPeople.no.