I dag har et økende antall unge mennesker gjennomgått «kjønnsbekreftende behandling», og flere lurer på om de skal gå i gang med dette. Er det lurt? Hva sier forskning om «kjønnsbekreftende behandling» eller det å gjennomgå hormonbehandling og/eller kirurgi for å «bytte kjønn» eller «bekrefte kjønn»? Er dette bra for transpersoner eller mennesker med kjønnsdysfori?
Er “kjønnsbekreftende behandling” bra for transpersoner?
Et lite, men økende antall unge mennesker er i dag usikre på kjønnet sitt. Vi kaller det gjerne kjønnsdysfori. Noen gutter sier de “føler seg som en jente” og noen jenter sier de “føler seg som en gutt”.
For noen blir denne usikkerheten starten på en rekke medisinske inngrep. I Norge i dag kan helsepersonell gi pubertetsblokkerende behandling til unge mennesker som sier de ikke føler seg som sitt biologiske kjønn.
Hvis du selv er usikker på hvem du er, eller kjenner noen som opplever kjønnsdysfori, kan da pubertetsblokkerende behandling være veien å gå? Og hva med hormonbehandling og eventuelt kirurgi?
Noen vil tenke at et slikt spørsmål er et rent medisinsk spørsmål som bør avgjøres sammen med fastlege eller eventuelt spesialister på kjønninkongruens.
Men i dette spørsmålet er ekspertene svært uenige om hva som er god og rett behandling. Og det er tydelig at det ofte er mer filosofi og politikk som er avgjørende enn medisin. I tillegg er det få forskere som formidler helhetlig om tematikken. Noen systematiske oversikter finnes, men da på engelsk. Forskningsresultat er dessuten allment tilgjengelige, og mulig for de fleste å lese og forstå. Min intensjon her er altså å gjøre funn fra forskningen mer tilgjengelig på norsk, samt å reflektere kritisk rundt tematikken.
Flere påstår at det ikke finnes alvorlige bivirkninger ved å gå på såkalt “kjønnsbekreftende behandling” og/eller at virkningene er reversible. Dersom disse tar feil, kan det ha store konsekvenser. Spørsmålet om “kjønnsbekreftende behandling” er bra for mennesker med kjønnsdysfori kan altså være avgjørende for hvordan livet deres blir videre.
Hva kan konsekvensene være av å starte “kjønnsbekreftende behandling?”
Se for deg et barn eller en tenåring som er usikker på sin egen kjønnsidentitet. Barnet eller tenåringen går først til fastlegen, der han eller hun kan få pubertetsblokkere, etter kort tid, eller bli henvist videre til institusjoner som gir dette.
Puberteten blir da “satt på pause”, i håp om at vedkommende vil finne ut av hvilket kjønn man føler seg som. Fortsetter kjønnsdysfori kan man få videre hormonbehandling etter fylte 16 år på ulike institusjoner, og til og med kirurgi når man er 18 år, for å fjerne kjønnsorganer og bryster.
Kanskje kan du tenke at dette med pubertetsblokkere ikke virker så alvorlig. For da kan jo noen som er stresset og forvirret få tid og pause til å tenke på hva som er rett for en.
Men så lett er det ikke. Pubertetsblokkere har en rekke konsekvenser, og flere av disse kan være umulig å endre på. Hormonspesialist Paul W. Hruz skriver,
“… bevisene for at pubertetsundertrykkelse er trygt og efffektivt er tynne og mer basert på klinikerens subjektive bedømmelse enn på strenge empiriske bevis. Slik er behandlingen fortsatt eksperimentell – et eksperiment som blir foretatt på en ukontrollert og usystematisk måte.
Som regel er pubertetsblokkere bare starten på videre hormonbehandling, som innebærer at gutter tar østrogen og jenter tar testosteron.
Hva kan konsekvensene bli av pubertetsblokkere, hormonbehandling og kirurgiske inngrep? La oss se på ni konsekvenser av «kjønnsbekreftende behandling»:
1. Du kan få flere emosjonelle -og atferdsproblemer
“Kjønnsbekreftende behandling” er ment å gjøre livet bedre for mennesker, men mulige bivirkninger er faktisk at man kan få det vanskeligere emosjonelt og ellers i livet.
Én studie undersøkt hvilken rolle kjønnshormoner har for opplevelse av belønning, og det å søke positive opplevelser. Studien konkluderte med at endringer i kjønnshormoner kan føre til stemningslidelser, som depresjon. En annen studie kom frem til at manipulering av kjønnshormoner økte graden av humørsvingninger hos sårbare kvinner.
Tall fra den kjente Tavistock-klinikken i Storbritannia (som ble nedlagt i 2024) viser at antall unge jente med kjønnsdysfori som drev med selvskading ikke gikk ned etter pubertetsblokkere. Dette var tall som var så talende at en leder av klinikken gikk av.
Vi har altså ikke noe som tyder på at en slik behandling hjelper mot emosjonelle – og atferdsproblemer. Tvert imot tyder flere studier på at pubertetsblokkere kan føre til stemningslidelser og humørsvingninger.
2. Du kan miste evnen til å få barn
Aldersgrensen for å sterilisere seg i Norge er 25 år. Samtidig er det mulig å starte med pubertetsblokkere fra tidlig tenårene, og disse kan, sammen med å ta østrogen eller testosteron, gjøre det umulig for deg å få barn på naturlig vis.
Ja, du leste riktig. Pubertetsblokkere + østrogen/testosteron gjør deg infertil. Det er et sterkt vitenskapelig grunnlag for å hevde at en slik “kjønnsbekreftende behandling” kan gjøre det umulig å få barn.
Allerede nå finnes det en rekke unge mennesker som angrer og aldri i livet har mulighet til å få egne barn. For de stolte på legene, som ga dem behandlingen.
Når opp mot 9 av 10 unge som lider av kjønnsdysfori blir komfortable i kroppen sin, er det å risikere infertilitet en stor og unødvendig risiko. Mennesker under 23-25 år har enda ikke en ferdig utviklet hjerne, og det å la de få ta valg som kan ha så store konsekvenser er uansvarlig. Mer om dette senere.
3. Du kan få redusert beintetthet
Studier viser at de som starter med pubertetsblokkere kan få redusert beintetthet. Flere studier peker på at de som har gått på pubertetsblokkere har lavere beintetthet enn andre, også i ettertid.
Redusert beintetthet er alvorlig, da det gjør en mer sårbar for å knekke armer og bein, og mindre i stand til å tåle ulike fysiske belastninger. Dette kan igjen øke passivitet, som har en rekke negative konsekvenser for både fysisk og psykisk helse.
4. Du kan oppleve store smerter
Det finnes mange eksempler på unge mennesker som opplever mye smerte i sin søken etter å forsøke å bli det andre kjønn. Jenter som starter på testosteron kan for eksempel oppleve oppleve smerter i underliv. Én helsearbeider som har jobbet med mange transkjønnede har rapportert om at nesten alle som går på kjønnshormoner har opplevd magesmerter.
“Kjønnsbekreftende behandling” er ment å ta bort smerten (dysforien) knyttet til å ikke føle seg komfortabel i egen kropp. Men konsekvensen blir ofte store fysiske smerter, uten at kjønnsdysforien forsvinner.
5. Du kan komme tidligere i overgangsalderen
Det er allerede kommet rapporter om jenter i 20-årene som har gjennomgått “kjønnsbekreftende behandling”, som allerede har kommet i overgangsalderen. At en kvinne på kunstig vis øker testosteronnivåene sine er altså ikke uten farer.
6. Du kan få søvnproblemer
En studie fra 2023 sier, “Epidimologiske studier foreslår også at biologiske faktorer, som kjønnshormoner, kan påvirke søvnkvaliteten.” Forskerne bak denne studien slår også fast at søvnproblemer er vanlige for mennesker som definerer seg som transpersoner, der opp til 80 % av dem har søvnproblemer. Pubertetsblokkere har søvnproblemer som tidligere kjent bivirkning.
7. Du kan kanskje oppleve forsinket kognitiv utvikling
Per dags dato er forskningen på sammenhengen mellom forsinket kognitiv utvikling og GnRHA begrenset, så vi skal være forsiktig med å konkludere for tydelig. Likevel kan det være nyttig å peke på noen mulige konsekvenser.
Studier har funnet at bruk av pubertetsblokkere som GnRHa, kan svekke minner, inkludert langtidshokummelsen. Forskere peker også på at pubertetsblokkere kan redusere en persons IQ. Kjønnshormoner er også påvist å redusere reaksjonstiden, noe som blant annet kan være helt avgjørende for å unngå ulykker i trafikken. Studiene er ikke tydelige her, men antyder grunn til bekymring.
8. Du kan få andre alvorlige fysiske bivirkninger
Selv om forskningen fortsatt er på et tidlig stadium, vet man at “kjønnsbekreftende behandling” har også en rekke andre alvorlige fysiske bivirkninger. Pubertetsblokkere kan for eksempel lede til redusert utvikling av bekkenet hos kvinner. Ifølge lege Michael K. Laidlaw, kan dette igjen få negative konsekvenser ved fødsel. I verste fall kan det resultere i at babyen ikke får nok oksygen, som igjen kan føre til hjerneskade eller død.
Forskning har også vist at de som har gjennomgått “kjønnsbekreftende behandling” kan se ut til å ha økning av hjerte – og karsykdommer, som igjen kan resultere i økt dødelighet.
9. Du øker sjansen for videre behandling
Starter man med pubertetsblokkere, som normalt er ment å sette puberteten “på pause”, for å få tid til å tenke, øker man også sjansen for at man fortsetter med videre behandling. For de aller, aller fleste betyr ikke “pause for å tenke” at man velger å ikke fortsette behandling. I stedet fortsetter opp mot alle som starter med pubertetsblokkere, med kjønnshormoner, når de er gamle nok.
Det kan være flere grunner til dette, men en sannsynlig grunn er det filosof Ian Hacking kaller “looping effect”. Å bli klassifisert som en transperson i behandling påvirker hvordan man ser på seg selv, og valgene man tar videre.
Uansett hva som er grunnen, vil videre hormonbehandling, og eventuelt også kirurgi, øke sjansen for flere alvorlige og irreversible bivirkninger.
Lekkede dokumenter avslører improvisert behandling
Tidlig i 2024 ble det avslørt at medisinske fagfolk tilknyttet WPATH (En verdensomspennende organisasjon for trans-helse) er svært usikre på “kjønnsbekreftende behandling”. WPATH er kjent for å være svært positive til en slik type behandling, men lekkede dokumenter viser at mange av deres medlemmer er bekymret for alvorlige bivirkninger.
Finnes det positive konsekvenser ved “kjønnsbekreftende behandling”?
Hvis det er flere negative konsekvenser ved “kjønnsbekreftende behandling”, kanskje det også er mange positive konsekvenser, slik at de positive konsekvensene kan overgå de negative? Kan det være at “kjønnsbekreftende behandling” derfor ofte kan være lurt, selv om det innebærer en risiko?
Det korte svaret er: Nei.
«Kjønnsbekreftende behandling» viser ikke positive konsekvenser på lang sikt
Hvorfor? Fordi det ikke finnes skikkelige studier som har vist positive konsekvenser av “kjønnsbekreftende behandling”. Allerede i 2004 konkluderte forskere ved University of Birmingham med at “kjønnsbekreftende behandling” ikke forbedrer livet til mennesker med kjønnsdysfori.
Abigail Shrier konkluderer,
“Faktisk er det ingen gode langtidsstudier som indikterer at enten kjønnsdysfori eller selvmord blir redusert etter medisinsk transisjon.”
Når vi skal vurdere om behandlinger er effektive er det stor enighet blant forskere om at det må foretas store tilfeldig kontrollerte tester (såkalt RCT – Randomized Controlled Tests).
Man kan ikke stole på noen få enkelthistorier, og man kan heller ikke bare velge seg ut en gruppe av transaktivister som man gir et spørreskjema – det fordreier resultatet slik at det ikke blir allmenngyldig. Man må undersøke en stor gruppe med mennesker som er valgt tilfeldig ut, som dermed blir representative for alle som gjennomgår en slik behandling. Først da vil man ende opp med statistikk som sier noe om behandlingen kan være positiv.
Pubertetsblokkere og kjønnshormoner ble først brukt for helt andre tilfeller enn unge mennesker som var usikker på sitt kjønn. De ble opprinnelig brukt for å forsinke puberteten for enkelte som opplede en for tidlig pubertet, noe som var uheldig.
Mange studier har lav kvalitet
Det finnes flere som hevder at forskning viser positive konsekvenser av “kjønnsbekreftende behandling”. Problemet med slike påstander at forskningen i slike studier har lav kvalitet. En svært omfattende britisk rapport av legen Hilary Cass sier at på tross av at mange rapporterer om gode effekter av pubertetsblokkere, er kvaliteten på disse studiene dårlige.
Et typisk problem er at forskningen som man bruker for å hevde at behandlingen gir gode effekter, bare viser korrelasjon. Med andre ord viser bare studiene en sammenheng, uten å vise at det var behandlingen som førte til positive konsekvenser.
Man kan studere en gruppe unge mennesker med kjønnsdysfori, intervjue de før og en stund etter de har startet “kjønnsbekreftende behandling”. Men om disse for eksempel sier at de føler seg lykkeligere og mindre deprimert etter at de startet behandlingen, beviser ikke det at behandlingen førte til de positive konsekvensene. Det kan være andre grunner til at de ble mer lykkelige.
Kanskje startet de å trene på samme tid, kanskje opplevde de flere positive relasjoner, kanskje begynte tankene deres uansett å endre seg til noe mer konstruktivt. En annen mulighet er testosteron kan motvirke lavt stemningsleie og dermed virke mot depresjon. Effekten avtar derimot med årene, og det derfor blir naivt å lene seg på kortidseffekter.
Tar ikke hensyn til andre relevante faktorer
Én studie fra 2021 av Almazan og Keuroghlian hevder at unge med kjønnsdysfori som har gjennomgått “kjønnsbekreftende behandling” får mye bedre mental helse. Men som David Curtis ved University College London skriver i en kommentar til studien, finnes det en rekke faktorer for gruppen som har gjennomgått behandling, som trolig forklarer hvorfor de opplever bedre mental helse.
Man sammenblander altså korrelasjon og kausalitet, og tar ikke høyde for andre faktorer som er viktige.
For eksempel var tre ganger flere i gruppen som ikke hadde gjennomgått behandling arbeidsledige, enn de som hadde gjennomgått behandling. Dette er bare én av flere viktige faktorer som vil påvirke menneskers mentale helse.
Det finnes altså flere studier som forsøker å vise at “kjønnsbekreftende behandling” gjør det bedre for unge. Men slike studier viser ikke hva som faktisk gjorde personene bedre.
Vil “kjønnsbekreftende behandling” hjelpe mot selvmord?
Flere argumenterer med at mennesker med kjønnsdysfori må få gjennomgå “kjønnsbekreftende behandling”, for ellers står de i fare for å dø av selvmord. Dette argumentet er basert på svake studier, som nevnt over. Enkelte aktivister snakker som om unge vil dø hvis de ikke får “kjønnsbekreftende behandling”: “Vil du heller ha en død datter enn en levende sønn?” Dersom foreldre nekter dem behandling, er de med andre ord skyld i unges død.
En slik anklage er ikke bare urimelig, den er også ufin. Men før vi forklarer, er det verdt å stille spørsmål ved en vanlig antakelse ved dette argumentet. Antakelsen er at transpersoner er spesielt i fare for selvmord.
Svært få selvmord blant mennesker med kjønnsdysfori
Sosiologen Michael Biggs ved Oxford University peker på at ved klinikken for kjønnsinkongruens i London var det i løpet av 11 år 15 000 pasienter, men bare fire selvmord. To av de fire som begikk selvmord var på venteliste, de to andre var allerede i behandling og fikk trolig både pubertetsblokkere og hormonbehandling.
Det er altså ikke noe som tyder på at selvmord er vanlig blant unge som venter på “kjønnsbekreftende behandling”. Det at to som allerede var i behandling begikk selvmord mens like mange på ventelisten også gjorde det, tyder også på at en slik behandling, samt aksept for trans-identitet, ikke trenger å redde unge som allerede er i fare for selvmord.
«Kjønnsbekreftende behandling» reduserer ikke selvmordsfare
Noe annet som tyder på at aksept for transidentitet og “kjønnsbekreftende behandling” ikke er redningen for unge i fare for selvmord, er at selvmordsstatistikken for transpersoner ikke har gått ned. I Nederland har unge med kjønnsdysfori fått tilbud om behandling i mange år, og de har også opplevd økende kulturell aksept for å være trans. Likevel har ikke selvmordsstatistikken gått nedover.
Kjønnsdsyfori øker ikke sjansen for selvmord
Skal vi se på hva kvalitetsstudier sier om kjønnsdysfori og selvmord, er det spesielt to ting som er verdt å merke seg.
Det første er at forskning viser at kjønnsdysfori i seg selv ikke øker sjansen for selvmord.
Én studie fra 2024 som ble publisert i tidsskriftet BMJ Mental Health konkluderer slik:
“Klinisk kjønnsdysfori ser ikke ut til å være en prediktiv faktor for dødelighet av alle årsaker eller selvmord når det tas hensyn til psykiatrisk behandlingshistorie.”
Studien konkluderer derfor med at behandling av mennesker med kjønnsdysfori må identifisere og behandle psykiske lidelser hos mennesker med kjønnsdysfori for å forhindre selvmord.
«Kjønnsbekreftende behandling» kan øke selvmordsfaren
Det andre som er verdt å merke seg er at “kjønnsbekreftende behandling” faktisk ser ut til å øke selvmordsfaren.
Svensk studie
En svensk studie fra 2011 som undersøkte 324 transseksuelle fant at de som hadde gjennomgått “kjønnsbekreftende kirurgi” hadde betydelig høyere sjanse for å dø, for suicidal atferd og for psykiatrisk død, enn den generelle befolkningen. Konkret hadde de tre ganger høyere risiko for død enn kontrollgruppen. De hadde også en høyere risiko for selvmordsforsøk.
Erfaringer fra USA
I USA er det noen stater som gir tilgang til kjønnshormoner for unge uten foreldres kjennskap, mens andre nekter unge dette. Det er da interessant å merke seg at selvmordsraten har økt i de statene som har gitt tilgang til kjønnshormoner uten foreldres kjennskap, men ikke i de statene som har begrenset unges muligheter for dette. Økningen skjedde fra 2010, det året da hormonbehandling ble tilgjengelig for unge.
En slik sammenheng beviser ikke i seg selv at kjønnshormoner er årsak til høyere selvmordsrate, men det er veldig vanskelig å forklare en slik sammenheng annerledes når man har andre stater som kontrollgruppe, der det ikke har vært en økning i selvmordsfare.
Gigantisk studie: Større sjanse for selvmord med «kjønnsbekreftende kirurgi»
Én studie fra april 2024 undersøkte mennesker mellom 18 og 60 år som hadde gjennomgått “kjønnsbekreftende kirurgi”, opp mot to kontrollgrupper. Forskerne undersøkte mennesker i en lengre tidsperiode, fra februar 2003 til februar 2023, og antall deltakere i studien var over 15 millioner. I motsetning til de fleste andre studier, som ikke har kontrollgrupper og/eller bare undersøker små grupper med selvrekrutterte deltakere, er dette en kvalitetsstudie som gir grunnlag for å dra sikrere konklusjoner.
Forskerne fant ut at gruppen som hadde gjennomgått “kjønnsbekreftende kirurgi” hadde over 12 ganger så høy risiko for selvmord enn de som ikke hadde gjennomgått en slik behandling.
Det faktum at de som har gjennomgått “kjønnsbekreftende behandling” har hele 12 ganger høyere risiko for selvmord er svært tankevekkende. Det betyr at de som anbefaler mennesker med kjønnsdysfori “kjønnsbekreftende behandling” anbefaler dem å gjennomgå en behandling som drastisk øker sjansen for at de dør av selvmord.
Samlet sett ser vi altså at forskning peker i retning av at “kjønnsbekreftende kirurgi” faktisk øker sjansen for selvmord. Dette er akkurat det motsatte av hva transaktivister hevder, som påstår at man står i fare for å indirekte forårsake andres selvmord ved å nekte dem “kjønnsbekreftende behandling”.
Den mest omfattende rapporten kritiserer “kjønnsbekreftende behandling”
I april 2024 kom den anerkjente legen Hilary Cass ut med en omfattende rapport som ble levert til helsevesenet i Storbritannia (NHS). Rapporten konkluderte med at den “kjønnsbekreftende behandlingen” som var blitt utført til nå var eksperimentell, og “bygd på et sviktende fundament”.
Hun argumenterer for at det offentlige helsevesenet har sviktet en generasjon med sårbare barn gjennom å tillby “kjønnsbekreftende behandling”.
Rapporten til Cass får blant annet frem at:
- Det er liten grad av bevis for at behandlingen av unge med kjønnsinkongruens er effektiv og sikker.
- Behandlingen er bygd på en mindre studie med sviktende kvalitet.
- Forskere har dårligere muligheter for å diskutere “kjønnsbekreftende behandling” fritt, fordi aktivister har skapt et “giftig miljø”.
Det siste punktet blir illustrert ved at Hilary Cass selv har fått en rekke trusler etter at rapporten kom ut, og har av politiet blitt frarådet å benytte seg av offentlig transport.
Rapporten blir omtalt som “det grundigste arbeidet som noensinne er gjort på dette feltet” av Anne Wæhre, som er overlege ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens ved Oslo universitetssykehus.
Rapporten fant heller ikke bevis på positive konsekvenser av pubertetsblokkere. De begrensede såkalt “bevisene” for positive konsekvenser for psykisk helse var ikke gjort med en kontrollgruppe, og kunne derfor forklares med placebo eller sammenfallende psykisk støtte.
Å bruke forskning slik transaktivister gjør for å bevise at “kjønnsbekreftende behandling” er positivt, er uansvarlig og vitner om manglende forståelse av vitenskapelig metode.
Et eksempel på hvordan transforskninger leder feil
La oss se på ett konkret eksempel for å forstå hvorfor transaktivisters bruk av forskning blir helt feil. Jack Turban ved Standford University ledet en studie som ble publisert i Plus One i 2022. De spurte 27 000 mennesker som identifiserte seg som transkjønnet.
En god start kan vi tenke, for de begynner med en stor gruppe.
Selektiv valg av deltakere
Men så kommer de metodologiske problemene: For det første ble disse først og fremst rekruttert fra transaktivistiske grupper. Dermed hadde de aller fleste i utgangspunkt sterke meninger og ønsker om at “kjønnsbekreftende behandling” skulle bevises å være god. Da er det naturlig at disse forventningene og ønskene preger resultatet.
Manglende sammenligningsgrunnlag
For det andre ble de som sa at de ikke hadde søkt om å få kjønnshormoner eksludert fra analysen. Dermed kunne man ikke sammenligne de som tok kjønnshormoner med de som ikke hadde søkt om å få kjønnshormoner, noe som er er viktig for å kunne sammenligne og konkludere om behandlingen har hatt positiv effekt. Skal man kunne si at en behandling har vært positiv må man ha en kontrollgruppe å sammenligne med, som ikke har hatt behandlingen.
I denne studien hadde man en kontrollgruppe, men problemet er at de som utgjorde kontrollgruppen var unge mennesker som ikke hadde fått innvilget søknad om å få kjønnshormoner, normalt fordi de allerede hadde store mentale problemer. Dermed sammenligner man mennesker som i utgangspunktet har mindre mentale problemer, som får behandlingen, med mennesker som har alvorlige psykiske lidelser.
En annen viktig grunn til at mange av de i kontrollgruppen ikke fikk “kjønnsbekreftende behandling” har trolig å gjøre med at foreldrene sa nei. I de tilfellene var trolig relasjonen mellom foreldre og barn dårligere, og vi vet at kvaliteten på relasjonen mellom foreldre og barn er viktig for unges mentale tilstand. Dermed hadde kontrollgruppen to faktorer som gjorde at de naturlig fikk dårligere resultateter enn gruppen som gjennomgikk behandling: De hadde i utgangspunktet dårligere mental helse og de hadde også dårlige relasjon til foreldrene.
Hvis barna som fikk “kjønnsbekreftende behandling” ofte hadde en god relasjon med foreldrene (og det bekreftet studien at de fleste hadde) kan denne viktige relasjonen forklare at det gikk bedre med dem, fremfor at det var hormonbehandlingen som gjorde det.
Først eufori, deretter anger
Når man skal utforske konsekvensene av noe, må man først og fremst se på de langsiktige konskekvensene. Forskning viser at det i gjennomsnitt tar ca. 10 år før noen som har gjennomgått “kjønnsbekreftende behandling” erkjenner til andre at de angrer.
Da sier det seg selv at man ikke kan lytte ukritisk til dem som har gjennomgått slik behandling for mindre enn 10 år siden. Når vi i tillegg vet at mange av av dem som angrer ikke vil fortelle om dette, forstår vi at det vi hører fra mennesker som har gjennomgått “kjønnsbekreftende behandling” blir svært selektivt.
Vi må se dette i en større og mer langsiktig sammenheng. Det hjelper lite om noen er positive til behandlingen de første årene, om de senere angrer, og det da allerede er for seint med tanke på en rekke negative og alvorlige bivirkninger.
Er ungdom i stand til å ta et så stort valg?
Politikere og fagfolk som lar ungdom med kjønnsdsyfori få mulighetent til å starte med pubertetsblokkere og hormonbehandling gjør det trolig fordi de ønsker å hjelpe unge i en vanskelig situasjon. Men alt vi kaller “hjelp” er ikke virkelig hjelp. I realiteten legger de en enorm byrde på unges skuldre.
Nevrobiologisk forskning har vist at hjernen vår ikke er ferdig utviklet før vi er 23-25 år. Å måtte ta valg om hvilket kjønn man skal være, og om man skal få en type behandling som kan få store negative konsekvenser kan være knusende.
Dr. Daniel Metzger, en lege som jobber med transpersoner erkjenner at unge mennesker ikke er i stand til å tenke og snakke om de store konsekvensene et slikt valg kan få, som for eksempel å miste evnen til å få barn:
“De fleste av barna er ikke i nærheten av å ha noe slags rom i hjernen til å virkelig, virkelig, virkelig snakke om fertilitet på en seriøs måte.”
Den svenske barnelegeforeningen og en rekke andre profesjonelle foreninger og insitusjoner er også enige om at barn og unge ikke er i stand til å forstå konsekvensene av et slikt valg.
Du kan ikke stole på forskningen som hevder at “kjønnsbekreftende behandling” har liten risiko
Enkelte ønsker ikke at du skal få vite om de negative konsekvensene ved “kjønnsbekreftende behandling”. De vil få deg til å tro at pubertetsblokkere og videre hormonbehandling er ufarlig og uten negative konsekvenser. De vil også forsøke å få folk til å tro at forskningen er på deres side. Som kjent kan mange bruker forskning til å si mye forskjellig, uten at det betyr at bruken deres av forskningen er gyldig. Og som vi så i eksempelet over, kan transforskning ofte lede feil.
Selv fagmiljøer som anbefaler “kjønnsbekreftende behandling” erkjenner i en del tilfeller at kvaliteten på forskningen de bruker er dårlig. The Endocrine Society, et stort fagmiljø med kompetanse på hormonsykdommer bruker forskning som er rangert som “lav kvalitet” eller “veldig lav kvalitet” når de anbefaler “kjønnsbekreftende behandling”.
Andre institusjoner og fagmiljøer peker også på hvor usikker og dårlig de såkalte bevisene for behandlingens trygghet og effektivitet. National Institute of Health and Care Excellence i Storbritannia har gjennomgått kvaliteten på bevisene for pubertetsblokkere, og sier de har en “veldig lav sikkerhet”. Professor Carl Heneghan er leder for “Centre of Evidence Based Medicine ved Oxford University og kaller kvaliteten på bevisene for “forferdelige”.
Er det mulig å endre på konsekvensene av “kjønnsbekreftende behandling”?
Transaktivister vil fortelle deg at du kan når som helst slutte med “kjønnsbekreftende behandling” hvis du føler det er rett for deg, uten at behandlingen får noen irreversible konsekvenser for deg. Dette stemmer ikke. Jamie Reed, som har flere års erfaring etter å ha jobbet på en senter for transpersoner sier,
“Legene ved senteret forteller offentligheten og pasientene at pubertetsblokkerne er fullt reversible. Det er de virkelig ikke. De gjør vedvarende skade på kroppen.”
Kombinerer man pubertetsblokkere med hormonbehandling kan man permanent miste evnen til å få barn. I noen land blir ikke unge mennesker med kjønnsdyfori engang informert om at man permanent kan miste evnen til å få barn.
Dette viser altså at det å gjennomgå denne type behandling kan få svært alvorlige konsekvenser som ikke er mulig å endre på i etterkant.
I tillegg har studier vist at bruk av pubertetsblokkere som Lupron kan ha mer eller mindre permanente konsekvenser for nivå av kjønnshormoner. 62, 5 % av kvinner som gikk på lupron var ikke tilbake til normale nivåer av østrogen ett år etter de hadde stoppet bruken. 26 % av alle menn på lupron var ikke tilbake på vanlige testosteron-nivå to år etter man hadde sluttet å bruke lupron.
Disse eksemplene viser at pubertetsblokkere ikke er så enkelt som å sette puberteten på pause. Hadde det vært så enkelt, kunne man også forventet å kunne fortsette som før etter at man hadde sluttet med pubertetsblokkerne. Men slik fungerer ikke pubertetsblokkere.
Kilder
Denne artikkelen er faktasjekket av medisinsk fagfolk.
Foruten kilder nevnt i hyperlinker, er følgende bøker brukt:
Brewer, Erin. Parenting in a Transgender World. A Handbook. Advocates Protecting Children, 2022
Grossman, Miriam. Lost in Trans Nation. A Child Psychiatrist’s Guide Out of the Madness. Skyhorse, 2023
Shrier, Abigail. Irreversible Damage. The Transgender Craze Seduzing Our Daughters. Regnery Publishing, 2020